Seterdrift

Utviklingen av seterdrifta

Seterdriften hadde sin storhetstid rundt 1850 når 50.000 gårder drev setrene sine. Da var omlag 100.000 heimsetre og fjellsetre i drift. De dyrkbare arealene rundt gården var til åkerbruk og vinterfôr, og når sommeren kom ble dyrene ført til setra for å utnytte større beiteareal. Det var vanlig at gårdene hadde flere setre: Heimsetre som lån nærmere gården og setre som lå på fjellet eller i skogen. Heimsetrene ble brukt på våren og høsten, fjellesetrene ble brukt på sommeren til det ikke var nok beite igjen til dyra. Med lite dyrkbar jord, men rikelige beiter i fjellet, er det lett å forstå at setrene har vært avgjørende for fjellandbruket helt fram til vår tid.

Etter 1850 startet industrialiseringen av Norge og landbruket. Effekten av traktor, kunstgjødsel og nye redskap var størst hos de store og lettdrevne gårdsbrukene. Mange små bruk ble lagt ned, og med dem forsvant mye av seterdriften. I dag er det bare 721 aktive setre i drift.

Vi står nå i et grønt skifte, hvor også landbruket må ta sin del av ansvaret. Fjellbygdene er omkranset av enorme fôrverdier, og om det grønne skiftet skal ha et reelt innhold så må vi bruke mer av egne areal, og la husdyra høste der vi ikke kan høste selv. Mulighetene for å bruke ny teknologi på setra er til stede, både det som allerede finnes i dag og det som kommer i framtiden. Hjelpemidler som solceller kan gi mulighet for bærekraftig strøm til melkerobot og melketank, og hva med droner for å kunne følge med på hvor dyrene er?

Utviklingen videre kan også tenkes å ta nye og hittil ukjente retninger. Økt fokus på matkvalitet og endringer i verdens matvaresituasjon kan føre til ny verdsetting av beiteressursene i utmarka. Endringer i eiendomspolitikken med større anledning til fradeling og salg av seteranlegg kan gi økt omsetning av slike anlegg, med påfølgende bruksendring. Endringer i bruk kan legge press på gamle landskapsverdier, og tar muligheter fra fremtidige generasjoner til å ta opp seterdrifta igjen.