Særtrekk og utfordringer
Det er stor forskjell på forutsetningene for landbruk avhengig av hvor man er i landet.
Blant annet er de klimatiske forholdene ulike. Fjellbygdene har et kaldt klima med kort vekstsesong og lange vintre, og man kan til og med oppleve å få frostnetter på sommerstid. Konsekvensen av dette er at utvalget av hvilke vekster som kan dyrkes begrenses, og det er viktig å ha tilgang til sorter som er tilpasset det røffe klimaet. Avlingspotensialet er også lavere enn under gunstigere klimatiske forhold. Ofte er dyrking av gras enkleste og beste mulighet for å dyrke jorda. Nok en konsekvens som følger av det kalde klimaet, er behovet for gode driftsbygninger.
Et annet stikkord er topografi. I fjellandbruket finner man ofte små jordlapper, lange avstander mellom jordene og bratte arealer. Dette bidrar også til økte kostnader, samt andre krav til maskinparken enn man typisk finner mange andre steder.
Det at fjellbygdene har lav befolkningstetthet og ofte ligger langt fra større knutepunkter for handel, kan gi visse utfordringer i driften på gården, så som innkjøp av driftsmidler, salg av produkter og tilgang på diverse servicefunksjoner når behovet oppstår (eksempelvis veterinær, reparasjon av traktor, etc.). God logistikkplanlegging er derfor noe fjellbonden må ha fokus på.
Gårdene med melkekyr er altså generelt mindre i fjellandbruket enn i andre områder. Kravet om løsdriftsfjøs innen 2024/2034 skaper for mange av brukene i fjellbygdene store økonomiske utfordringer. Allerede da kravet ble kjent i 2004 ble det klart at mange små bruk må legge ned driften dersom ikke gode støtteordninger kommer på plass, og har nok vært medvirkende til at mange allerede har lagt ned. NIBIO og Norsk Landbruksrådgiving har beregnet et investeringsbehov på mellom 18-23 milliarder kroner fram mot 2034 (Norge totalt). Mindre besetninger gjør utbyggingskostnaden større per kuplass/kvoteliter.[1]
Seterdrift brukte å være svært omfattende i Norge, men setring som driftsform har gått drastisk ned de siste tiårene - i takt med nedgang i antall gårdsbruk. Bortfallet av seterdrift skyldes også at en del bønder med tilgang på seter ikke finner det hensiktsmessig å drive med setring. Det er bare rundt 900 aktive setre i Norge i dag, og majoriteten av disse finner man i fjellandbruket.
Århundrer med seterdrift har formet landskapet, og har gitt større artsmangfold og variasjon av naturtyper. Men seterdrift har også andre viktige verdier knyttet til seg – som matproduksjon basert på bærekraftig bruk av utmarksbeiteressurser, kulturarv, identitetsbygging, og mat- og reiseopplevelser.
Foto; Lakter
En kilde til både potensielle utfordringer og muligheter, er det stadig økende antallet fritidsboliger i fjellregionen. Interessen for fjellområdene er nemlig stor: Hyttebyggingen har eskalert, og det tilrettelegges i økende grad for ulike typer aktiviteter i utmarka (ski, stisykling m.m.). I rapporten ‘Fritidsboliger som vekstimpuls i fjellområdet’[1] fra 2019, anslås det at det er cirka 130 000 fritidsboliger i fjellkommunene. Rapporten opererer med at det er cirka 460 000 fritidsboliger i hele landet.
Det er med andre ord mange fritidsboliger i fjellområdene, og både eierne av disse og andre turister ønsker å ta i bruk utmarka i fjellene. Det er ikke alltid problemfritt når disse interessene skal kombineres med fjellandbrukets bruk av utmarka, noe man dessverre har sett mange eksempler på de siste årene. Samtidig så kan potensielt disse turistene – både ‘hyttefolk’ og andre - gi et større lokalmarked med muligheter for salg av gårdsmat og andre varer og tjenester som fjellbonden kan tilby, så som snømåking, snekring, varelevering, tilsyn m.m.
Et mulig fortrinn som matproduksjon i fjellandbruket har, og som kanskje kan utvikles og utnyttes bedre, er muligheten for å ta ut merverdi på produktene. Kjøtt og melk fra dyr på fjellbeite har kvaliteter som folk kan tenkes å betale noe mer for. Grønt som dyrkes i denne klimasonen har lavere smittepress og kan dyrkes med bruk av mindre bruk av sprøytemidler. Produkter med ordene ‘fjell’ eller ‘seter’ i seg gir positive assosiasjoner, på samme måte som ‘highland’ ofte brukes for å indikere kvalitet og en form for eksklusivitet i den engelsktalende delen av verden. Satsing på videreutvikling av produkter og merkevarebygging med utgangspunkt i fjellandbruket kan utløse et hittil uutnyttet potensial, men for å utnytte dette potensialet trengs både utprøving og tilføring av ny kunnskap.
Med dette i bakhodet krever fjellandbruket en spesiell oppmerksomhet, ellers står vi i fare for å miste mye av landbruket i fjellregionen.